aldri la dette bli mitt




livets høst hører jeg hun sier. hun prøver å romantisere det at jeg snart skal ta farvel med dette livet. jeg beundrer min datter nettopp det, hun har alltid ufarliggjort det ukjente med slikt vås. jeg liker tanken som har oppstått, på at hun har det fra sin mor. henne lærte jeg aldri å kjenne slik jeg alltid ønsket. hun forlot meg for en annen. en som drakk mindre. som tok oppvasken etter middag, som hvisket til potteplantene og som beiset huset i solbrun kropp hver femte sommer.

jeg husker da hun gav meg min eneste fiskestang. for at vi skulle ha noe å gjøre sammen. sammen og sammen med ane. fisking hadde jeg aldri brydd meg om. jeg vokste opp i otta. jeg husker enda hvordan alle kroppens muskler spente seg mens jeg ventet. jeg håpte forferdelig at fisken kom til å være oransje og sølvfarget, som miniatyren jeg lokket den med. jeg turte ikke spørre om det var et realistisk håp. mine tidligere bekjentskaper har hatt selskap av poteter og stekeskorpe.

skuffelsen var totalt fraværende da jeg dro opp seien. den glinset riktignok bare litt i sølv og veide knappe halvkiloet, den bet ikke en gang på. kroken satt i øyet, men det utgjorde ingen forskjell. bildet hun tok ligger fortsatt i skrivebordskuffen. og ingen kan noen gang overbevise meg om at det finnes finere fisk i havet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits