aldri la dette bli mitt




livets hst hrer jeg hun sier. hun prver romantisere det at jeg snart skal ta farvel med dette livet. jeg beundrer min datter nettopp det, hun har alltid ufarliggjort det ukjente med slikt vs. jeg liker tanken som har oppsttt, p at hun har det fra sin mor. henne lrte jeg aldri kjenne slik jeg alltid nsket. hun forlot meg for en annen. en som drakk mindre. som tok oppvasken etter middag, som hvisket til potteplantene og som beiset huset i solbrun kropp hver femte sommer.

jeg husker da hun gav meg min eneste fiskestang. for at vi skulle ha noe gjre sammen. sammen og sammen med ane. fisking hadde jeg aldri brydd meg om. jeg vokste opp i otta. jeg husker enda hvordan alle kroppens muskler spente seg mens jeg ventet. jeg hpte forferdelig at fisken kom til vre oransje og slvfarget, som miniatyren jeg lokket den med. jeg turte ikke sprre om det var et realistisk hp. mine tidligere bekjentskaper har hatt selskap av poteter og stekeskorpe.

skuffelsen var totalt fravrende da jeg dro opp seien. den glinset riktignok bare litt i slv og veide knappe halvkiloet, den bet ikke en gang p. kroken satt i yet, men det utgjorde ingen forskjell. bildet hun tok ligger fortsatt i skrivebordskuffen. og ingen kan noen gang overbevise meg om at det finnes finere fisk i havet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits