kasiopeia

det er så skummelt å fortelle noen hvordan jeg har det. noe med puls.
men i dag fortalte jeg maja at jeg tenker så mye på henne at jeg glemmer igjen telefonen min i kjøleskapet og dusjer med sokkene på.

for det gjør jeg. jeg glemmer igjen mobilen min i kjøleskapet og dusjer med sokkene på fordi jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn henne. jeg tenker ikke en gang at jeg vil høre henne puste tungt eller kjenne at hun er klam på ryggen. eller at hun er våt. jeg tenker at det hadde vært så jævlig fint å bare ligge inntil henne og virkelig føle at hun aldri ville gått fra meg, som før.

men hun gjorde det. hun gikk fra meg. uansett hvor mye jeg prøver å innbille meg selv at jeg gikk fra henne, så gikk hun fra meg. og uansett hvor mye hun herreguder og sier at hun savner meg og elsker å bli knullet av meg, så vil hun ikke ha meg tilbake.

nå holdt jeg nesten på å viske ut alt og heller skrive om hun heite jeg var naken med for noen titalls timer siden, men jeg gjør ikke det. for jeg tenkte nok på henne da, og.

livets høst hører jeg hun sier. hun prøver å romantisere det at jeg snart skal ta farvel med dette livet. jeg beundrer min datter nettopp det, hun har alltid ufarliggjort det ukjente med slikt vås. jeg liker tanken som har oppstått, på at hun har det fra sin mor. henne lærte jeg aldri å kjenne slik jeg alltid ønsket. hun forlot meg for en annen. en som drakk mindre. som tok oppvasken etter middag, som hvisket til potteplantene og som beiset huset i solbrun kropp hver femte sommer.

jeg husker da hun gav meg min eneste fiskestang. for at vi skulle ha noe å gjøre sammen. sammen og sammen med ane. fisking hadde jeg aldri brydd meg om. jeg vokste opp i otta. jeg husker enda hvordan alle kroppens muskler spente seg mens jeg ventet. jeg håpte forferdelig at fisken kom til å være oransje og sølvfarget, som miniatyren jeg lokket den med. jeg turte ikke spørre om det var et realistisk håp. mine tidligere bekjentskaper har hatt selskap av poteter og stekeskorpe.

skuffelsen var totalt fraværende da jeg dro opp seien. den glinset riktignok bare litt i sølv og veide knappe halvkiloet, den bet ikke en gang på. kroken satt i øyet, men det utgjorde ingen forskjell. bildet hun tok ligger fortsatt i skrivebordskuffen. og ingen kan noen gang overbevise meg om at det finnes finere fisk i havet.

i insomniarus slo det meg altså at på snart tjueto (grøss) år har ikke jeg klart å tilegne meg et eneste uunnværlig menneske på egen hånd. jeg begynner å tro at det ikke går.

jeg skulle ønske det fantes menneksker i denne verden som sluttet å puste om jeg gjorde det.
mange. som fikk livet sitt ødelagt om mitt ebbet ut.

jeg skulle ønske livet mitt var fylt til randen av uunnværlige mennesker. på flere timer fant jeg bare to, kanskje tre. veldig usikker på den tredje. familie alle sammen. broren min er ikke en av dem. det føles rart.
det betyr altså at jeg er født inn i dem. eller i dette tilfellet,

de i meg.

slusene er stengt.
det var ikke mye vann som piplet igjennom. ikke nok til å holde liv i flammene.
magasinene er overfylt.
følelsen er ekstrem.

den er vanskelig å forholde seg til, men den er ikke nødvendigvis negativ.
hverdagen min inneholder egentlig ikke noe negativt. det flyter, bare.

fine mennesker. gode venner. artige hook-ups. dritfine samtaler. morsomme hendelser.

det er ikke godt nok. det er ikke noe problem å gjøre noe med det.
jeg gjør det bare ikke.
på mandag, kanskje?

det har ikke vært der tidligere,
men som et resultat av en perverst patetisk tankerekke, måtte jeg stå
ansikt til ansikt
med det. det føles i hvert fall slik.

det går i flere hundre kilometer i timen
her oppe.
jeg liker bare de som ikke krever noe annet av meg enn
løsprat, en uoverveid mening eller i beste fall litt
naken hud.

dere andre.
dere som krever
svar
handling og
intitiativ;
dere står utenfor på ubestemt tid, men det skulle faen ikke forundre meg om jeg ikke snart skal møte min overmann.

nei, jeg har ingen jobb.
nei,  jeg har ikke ringt.
nei, jeg har ikke vasket klær.
nei, jeg har ikke spist i dag.
nei, jeg har ikke betalt den regningen.
ikke den heller
sov ikke no' særlig i natt

ja, jeg skal gjøre det i morgen.

TULLA!

i morgen skal jeg drikke opp det siste jeg har av oppsparte midler og være kongen på den haugen av dritt jeg står i.

bare èn dag til.

det er minnet av den beste berg-og-dal-banen du har tatt.
spenningen før du faller. suget i
magen
de andres
hyl
din egen latter
adrenalin!

det er gleden av å få sjansen
igjen!
og at det er like bra, og kanskje til og med
bedre

den stopper. du rykker til. men du skal
ikke av
du skal fortsette
å være med
nye mennesker
du vet når du faller. kribling i
magen
de andres
hyl
dine egne
knis

du kommer ikke løs. nye mennesker.
du faller ikke
stillheten og lyden av ditt eget
hyl

og så den
mekaniske lyden av sikkerheten
over skuldrene dine som
forsvinner
adrenalin!

alt du har bønnfaller deg om å klare å holde fast. hvor lenge
kan du holde fast?

og hvorfor går du fortsatt ikke av?

ingen nye mennesker.

i'll let you put your hands on me in my skin tight jeans
i'll be your teenage dream tonight.

repeat. rape!